LOL

I det siste har livet vært litt slik som dette: 

Eksamen er så ille som alle skal ha det til. Jeg er fullt klar over at det er lett å glemme, men vi studenter har all grunn til å sutre oss grønne i ansiktet. ALT forfaller; den gode treningsformen bare svinner hen, den stramme kroppen blir - igjen - litt "flabbete", og det sosiale livet kysser vi farvel fortere enn du kan si "semesteroppgave" - og disse nedverdigende opplevelsene kommer i tillegg til den ubeskrivelig smertefulle mengden med pensum vi skal gjennom. 

Det får en til å bli litt desperat...

I lys av dette eksamensstyret, har jeg valgt å kvitte meg med Facebook. Jepp, det er helt riktig. Jeg har gjort det. Så veldig dramatisk er det ikke, det er bare til å logge på igjen... Største forskjellen fra å gi meg selv forbud, eventuelt bare være strukturert og gjøre det jeg skal, er at stoltheten min får seg en alvorlig knekk dersom jeg sprekker. Sant og si, det har stort sett vært befriende. Facebook er jo tross alt litt som dette:

Dessuten, samme hva jeg gjorde; samme hvilke tidsbegrensninger jeg ga meg selv, mål jeg satte meg, og samme hvor enormt presset var for å få ting gjort, så var det litt sånn som dette:

Nå er det sikkert mange luringer der ute som tenker: "Passe teit du da! Du har jo bare brukt all tiden på Twitter!!" Vel.. Det hadde jeg gjort uansett. Dessuten, jeg ble twitter-hore etter jeg hadde levert oppgaven i dag. 

Denne lille Facebook-pausen har gjort meg oppmerksom på én enkelt ting: jeg går faktisk ikke glipp av en dritt. Jeg har fri fra all frustrasjon og irritasjon relatert til de fullstendig idiotiske tingene folk poster - for ikke å nevne de kvalme hjertene noen overdrevent bruker i statusfeltet sitt. Det får meg til å tenke:

WORD!!

Her om dagen kom jeg over første kapittel til boken Luremus. Jeg lo. Den er igrunn ganske morsom, men jeg lo vel mest av alt fordi - passe pinlig berørt - kjente meg godt igjen. Nå har jeg riktignok ikke gitt meg selv noen tidsfrist (dog, det hører til historien at jeg, som naiv 16-åring, trodde jeg kom til å ha utdannelse, fast jobb, og drømmemannen i boks innen jeg var 25. Jeg har ingen utfyllende kommentar til dette...), men jeg blir litt sånn: JEG ER KVINNE! JEG ER STERK! DETTE ORDNER SEG!

Dessuten...